Mennesker og historier fra Lofoten

-

«Vi vet for lite om hverandre»

Bonde Elisabeth Holand er stolt over matproduksjonen i Lofoten. – Den er stor i nord-norsk sammenheng, skapt av mye lys og lite varme, sier hun – som bidrar med 500 tonn melk og potet.

  • Publisert: 22.07.2016
  • Tekst: Peter Raaum
  • Foto: TORE BERNTSEN

MAT I LOFOTEN

Næringslivet i Nordland er i vekst, og ikke minst har produksjon og tilbereding av lokal mat bidratt til å løfte Lofoten. Men hvordan tenker vi om god næringsutvikling – og hvordan deler vi kunnskap på dette området? Hva er det som kjennetegner de som driver godt? Hva kan disse bedriftene lære bort? I en artikkelserie vil vi i sommer presentere intervjuer med en rekke av Lofot-regionens dyktige mat-produsenter.

– Vi har 120 dekar potet, og produserer rundt 200 tonn årlig, i hovedsak mandelpotet og gulløye. I tillegg kommer 300 tonn melk. Og noen tonn kjøtt. Det er bare vi som produserer så mye potet her nå, men jeg skulle gjerne sett det var flere. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere gjør det, for vi tjener jo mer pr time på potetene enn på melk, sier Holand.

– Vi selger via Gartnerhallen og samvirket, men har en del av produksjonen vi kan selge privat, og opplever at det blir større og større interesse. Jeg pleier legge det ut på Facebook, og da går det bra unna!

Men Elisabeth Holand skulle gjerne sett man hadde fått brukt kraften i den lokale merkevaren mer systematisk.

– Jeg håper vi skal kunne ta merkevaren i det lokale markedet. Før tenkte vi at sesongen blir så kort og at vi får bedre pris på det vi sender til pakking i Narvik, men jeg er mer sikker på verdien av salg lokalt nå. Dessuten forbinder jeg stolthet med det vi klarer å produere her i Lofoten. Vi skal være stolt over at bønder har en så stor matproduksjon i Lofoten som vi har, i nordnorsk sammenheng har vi en relativt stor produksjon.

ELISABETH HOLAND, LOFOTMANDEL

Elisabeth Holand er gårdbruker på Vestvågøy, foruten melk og kjøtt produserer familien mer enn 200 tonn matpotet på Holand gård på Vestvågøy. Holand, som ble kåret til årets unge bonde i Norge i 2011, er også politiker, og har det siste året ledet aksjonsgruppa for å bevare akuttberedskapen på sykehuset i Gravdal.

For meg er ekte Lofotmat: Det er egentlig det jeg har vokst opp med, den historiske kosten vi har hatt her og levd av her på gården: Melk, kjøtt og potet. Men en fornem gjest hadde nok fått skrei og potet…

Jeg anbefaler i Lofoten: Det første som slår meg er Vikingmuseet, men som politiker ble jeg blitt invitert til Marielle og Hugo på Lofoten gårdsysteri. Å se geitene ute først, så få komme inn og spise. Du skjønte virkelig hvor maten kommer fra!

LES OGSÅ: Et fyrtårn for Lofot-mat

– Hva skal til for å utvikle matproduksjonen ytterligere?

– Regionen trenger kompetanse! Vi må utvikle nye produkter, men også forstå mer om nye markeder, hvis vi ikke skal være i lokalmatmarkedet hele tiden. Jeg tror mange matprodusenter føler at dette ikke er noe de vet nok om. Samarbeid på transport og distribusjon ville også hjelpe. Framfor å etablere flere gårdsutsalg, bør vi heller styrke de vi har.

Elisabeth Holand gjorde erfaringer i kampen for sykehuset på Gravdal som bekreftet at lite kommer gratis for den som vil sikre gode rammebetingelser i distriktene.

Sykehusstriden er et eksempel på en utfordring vi kan møte på mange områder, ikke minst kraft. De sentrale politikerne avgjør. Hvor stor er forståelsen for og kunnskapen om hva som skal til for livskraftige samfunn utenfor storbyene? Alt blir sett i et økonomisk perspektiv. Men man ser ikke på gevinsten som ligger i at man har et næringliv lokalt og en merkevare som hevder seg internasjonalt. Skal man ha folk til å bo her, så må det finnes arbeid. Vi må være trygge på at vi får hjelp når vi trenger, selv om været gjør det umulig. Vi må ha en garanti for mat, akutt helsehjelp og beredskap, da trengs det også fremkommelige veier og strøm.

– Hva tenker du om profilering av Lofoten som matdestinasjon?

– Vi er gode på profilering av mat i Lofoten. Vi mangler en felles markedsføringsplattform som sier at «dette er Lofotmat». Mange er i en etableringsfase, og har kanskje ikke tid og ressurser til å gjøre den innsatsen som kreves. Det er gjort mye bra, men på salg, markedsføring og distribusjon er det mer å hente. Jeg tror også at kunnskap, felleskap og samarbeid vil gi oss et langsiktig fremtidig løft.

– Jeg har lært masse av «Den gylne omvei» i Trøndelag som har fått til et samarbeid på tvers av mat og kultur. De har kjempestor vekst fordi de har dratt i lag. Anne Karine Statle har lagt ned en flott jobb i LofotenMat, og på sikt bør arbeidet utvikles gjennom sterkere satsing. I Lofoten vet vi for lite om næringslivet vårt generelt. Vi vet for lite om hverandre, om hva som er viktig for de ulike næringene.

– Hva skal man profilere Lofoten på?

– Matproduksjonen vår bør profileres på bærekraft. Dyra går ute og vi bruker de ressursene som er her. Vi har lite svineproduksjon, som krever importert av store mengder kraftfôr, samme med egg og kylling. Det er likevel verdifullt og viktig å ha en bredde i produksjonen, også for å opprettholde slakterier i Nord-Norge. Vi har en ren produksjon, skapte under mye lys og lite varme. Det er særegent.

TIDLIGERE ARTIKLER I SERIEN:

Thon Hotel Lofoten: «Vi har fått verdens beste kulisser»

Ivar Andersen, Lofotlam: «Lofot-navnet selger, uten tvil»

Anitas sjømat: «Det skal være en opplevelse»

Lofoten gårdsysteri: «Vi må snakke hverandre gode»

Kringla Bakeri: «Vi har vært kompromissløse på kvalitet»

King Oscar: «Våre ressurser er verdifulle»

Lofotkraft: Et nett for gode tider

Lofoten Lofoten Mat Anne Karine Statle Foto: Tore Berntsen, Visualdyas.no

ALT DU TRENGER: Lofot-produkter i bredt utvalg.

Relaterte artikler:

Trygger hverdagen - investerer i framtiden

logo-lofotkraft