Mennesker og historier fra Lofoten

-

Lillian tilbake i førersetet

Lillian Hansen (59) vet litt om ansvar. Fra tida som ordfører i Moskenes. Fra en periode som representant på Stortinget. Nå er hun igjen der hun trives best: Bak rattet på bussen. – Jeg kjører jo i et postkort!

  • Publisert: 16.12.2016
  • Tekst: Peter Raaum
  • Foto: TORE BERNTSEN

INFRASTRUKTUR I LOFOTEN

coverHvordan må regionens infrastruktur forbedres for at Lofoten skal forbli en attraktiv plass å bo og drive næring i? I en serie artikler belyser vi ulike sider av dette omfattende temaet: Hva slags veistandard er nødvendig? Hvordan skal utfordringene med renovasjon og kloakk løses når turist-trafikken skyter i været? Hva med sykehustilbudet? Flyplassutredningen? Og hva skjer med kraftforsyning og telekommunikasjon?

Lillian trenger ingen tenkepause på spørsmål om hva som er det fineste med jobben.

– Noen ganger må man jo bare stoppe for å ta bilde. «Nå er det fotostopp!» sier jeg. Og alle løper ut. Så jeg er glad i landskapet. Jeg er glad i passasjerene. Og jeg er veldig glad i kollegene mine. Vi er fem sjåfører som har stasjoneringssted på Å. Dette er det gode liv. Det var fint å være politiker og det var okei i Oslo. Men jeg gledet meg alltid til å komme hjem.

BUSSEN TIL FRAMTIDA: Mia (8) og Sofie (6) trygt plassert bak Lillian på vei hjem etter endt skoledag. Og vel framme står pappa Sverre-Peder Dammen Mathisen klar til å ta imot.

Hun gledet seg til reisene gjennom det vakre landskapet, gledet seg til å være en av gutta eller jentene på bussen igjen, gledet seg til å være en hjelper for de mange som er helt avhengig av buss gjennom Lofoten, gledet seg til ansvaret.

Kort og godt: Gledet seg til å begynne igjen.

– Å ja, jeg kunne nesten ikke vente! Mange syntes det var rart, for jeg fikk en rekke tilbud om styreplass og slikt, men jeg takket nei. Det er en tid for alt. Og det er et godt liv å være bussjåfør.

For mange av oss gjør det en positiv forskjell i hverdagen at jobben er viktig, og ofte måles viktighet i graden av ansvar. På en slik skala scorer bussjåfører høyt, selv om mange kaller det et lavstatus-yrke. Ingen skal noensinne tvile på at oppdraget er viktig for henne og kollegene.

YRKESVALGET: Hvorfor bussjåfør? Det spørsmålet har Lillian fått mange ganger. – Egentlig fordi jeg syns mannen min var så fin i uniform, haha! Han var bussjåfør, nå er han entrepenør med eget selskap. Men han var så fin, dessuten så det så spennende ut.

– Hver dag kjører vi vestfra med framtida til to kommuner. Og østover med framtida til fire. For veldig mange i Lofoten betyr bussen ingen verdens ting. De kjører bil og ordner transporten sjøl. Men for de unge og for de gamle er bussen veldig viktig. De unge i Vest-Lofoten må busse for å komme seg på videregående, mange av de yngre trenger også buss til skole hver dag. Og så har vi en gruppe som vi er veldig glad i: De eldre. Det er jo stampassasjerene! sier Lillian.

Som stamkunder får de gjerne litt ekstra service. Lillian hjelper dem med handlenettet, kan geleide dem over veien, følge dem opp trappa til huset.

– Vi har jo kjent dem i mange, mange, mange år, sier hun. Som postbudet har også Lillian en viss oversikt over hvem som bor hvor. Og hvem som kan trenge en hånd.

– Fra Leknes til Å så vet jeg hvor alle bor, men fra Svolvær til Leknes er det litt pøh-om-pøh, sier hun – og legger til:

– Så dette er en ansvarsfull jobb.

Å kjøre buss i Lofoten er en lek de dagene du vitterlig kjører i et solfylt postkort. Alle de andre dagene er det noe helt, helt annet.

RASSIKRING: Den nye veien under Hamnfjellet er Lillians stolteste prosjekt. – Vinteren før jeg kom på Stortinget satt jeg fire timer i ras ute ved Hamn før jeg ble berget. Det har gått bra, men hver vår visste vi at rasene vil komme. Da var det bare et tidsspørsmål. Så vi kjørte med åpne vinduer, så vi kunne høre om det buldret.

– Du må alltid avpasse farten etter forholdene. Dårlig vær er det mest krevende. Når det blir glatt vei og full storm er jo bussen som et seil. Når værmeldingen er dårlig er jeg gjerne ute kvelden før og legger på en kjetting, så får jeg heller ta den av neste dag om det skulle stilne. Bussene fyker jo av veien her, når vinden virkelig tar. Jeg har blitt blåst av selv en gang. Og det skjedde så fort… Det var den gangen vi kjørte kombinertbusser, med lasterom bak. Men vipps var jeg blåst ut på et jorde rett før Ramberg, selv om jeg hadde kjetting på. Så jeg la på to kjettinger til, kom meg opp på veien, og kjørte videre.

– Jeg husker det så godt, for jeg hadde en gutt fra Melbu VGS som holdt på å kjøre opp til stor bil. Han skulle være med meg til Å. Han og melka var bak i bagasjerommet. Den gang var det hengebru på Djupfjordbrua. Og jeg glemte at vinden stod sørfra, så da vi kom 10 meter inn på brua begynte det å gynge farlig… Det tok en halvtime før jeg hadde fått rygget tilbake de 10 metrene. Da hadde han fra Melbu fått nok. Jeg fikk sendt ham til Leknes, for det kom akkurat en godsbil opp fra Sund, ler Lillian – slik hun gjør så ofte.

Den gangen hun vokste på Tind, midt mellom Å og Sørvågen, var ikke trafikken verre enn at all leik kunne skje på riksveien, det som i dag er E10. Veien kom først i 1963, bruene mellom øyene ute ved Reine kom i 1981, og i 1991 åpnet tunnelen under Nappstraumen. Da ble det slutt på fergeturene.

– Gud, den dag i dag savner jeg den ferga! Når jeg stod og stanga inne ved Kilan, og de ringte for å høre: «Er det du som kommer, Lillian, i det helvetes været?». Og jeg svarte at jeg bare stanget litt i kø. «Kom bare, vi venter på deg, kaffen og vaffelen er klar!» Det var jo såååå deilig. De ventet alltid! Så det savner jeg. Det var veldig sosialt på ferga.

Lillian kan savne replikken, omsorgen og vaflene. Men hun savner ikke veiene. Tvertimot har hun selv jobbet intenst for å gjøre dem bedre og sikrere, ikke minst ytterst i Vest-Lofoten. Hun har sittet i noen ras sjøl, og mannen Kjell var den aller siste som fikk smake rasets kraft ute i Moskenes.

– Den telefonen glemmer jeg aldri. Et stort ras var gått, et vogntog hadde akkurat klart å stoppe, men bak kom en bil med en hel familie. Mannen min som var brøytebilsjåfør kom med en gang fordi vogntoget ikke klarte å rygge ut, så det første Kjell gjorde var å få opp igjen bilen med familien. Akkurat da han så hadde festet slepet til vogntoget hørte de at raset kom igjen. Mannen min satt i brøytebilen og fryktet at vogntogsjåføren var ført på havet. Men plutselig beveget det seg i snøhaugen, og de krabbet i trygghet begge to. Kjell og sjåføren fikk åpne den nye veien.

POSTKORT: Lillian Hansen kjørte opp til buss i 1987. – Da var det helt andre busser enn nå. Jeg usker at jeg kjørte busser med motorkasser framme og tverrsete langs høyresida framme. Det var veldig populært å sitte framme hos sjåføren, ingen setebelter eller noen ting…

– Rassikringen i Hamnfjellet er det største som har skjedd av veiutbedring her, og som politiker vil jeg si at det er mitt prosjekt. Jeg startet å jobbe knallhardt med det som ordfører, og jeg klarte å følge det opp på Stortinget. For oss som bor her og som ferdes på denne veien er det «før og etter», sier Lillian Hansen.

Veipakke Lofoten vil hun ikke mene så mye om i et magasin som dette. Men hun sier:

– Vi hadde en politimester her som skrev veldig kritisk om at veien ikke er dimensjonert for den turistveksten vi har. Og den er jo ikke det. Det må være en helhetstenkning over arbeidet med veien, man kan ikke flikke 100 meter her og 100 meter der. Men ordentlig skilting kunne de vel koste på seg? Og litt asfalt? Da blir vi så lykkelige!

– Nesten hele Vest-Lofoten var utelatt fra veipakka fordi man prioriterte innkorting østover. Men veistandarden vestover må det gjøres noe med. Vi får ikke noe signal om at det skal bedres om et viss antall år heller. Det er jo fire 90-graders svinger utover fra Moskenes til Å. Det kan man ikke ha i 2016 med den trafikken som er her nå. Det vitner om så dårlig langsiktighet i planleggingen at det er helt på trynet, sier Lillian Hansen hissig, før hun runder av med et glimt i øyet…

– Nå snakker jeg som en bussjåfør, altså!

HAR DU LEST DE TIDLIGERE ARTIKLENE I SERIEN?

 

Relaterte artikler:

Trygger hverdagen - investerer i framtiden

logo-lofotkraft